Magasin

Sang i et fremmed land

av Irmgard Emmelhainz

Den eggformede strukturen der Nora Adwans videoinstallasjon vises har fasetterte yttervegger, malt i en beige farge som minner om tahini. På innsiden er det en glatt projeksjonsoverflate. Det projiseres én video på døren, en annen på veggene rundt. I videoene er det skumring, en overgangsfase mellom to tilstander, mellom den tiden da alt her og nå vil være som der og da.

Om natten skal vi være som oss selv
vi skal bli svidd av den evige likhetsstjernen
mitt barn![1]

På lydsporet synges det vuggesanger på både arabisk og norsk, av ulike generasjoner norske og palestinske kvinner. Vi ser videoklipp av hender; kvinnenes gestikulering når de synger og snakker. Andre bildesekvenser viser norsk landskap satt sammen med scener som oppleves nostalgiladet for palestinere i eksil.

Arbeidet er en undersøkelse av hvordan kunnskap og sanseerfaringer overføres mellom generasjoner og over store avstander. Når minnet kan være mangelfullt, men drømmen er mulig, – kan kollektive minner og verdier videreføres? Kan tilhørighet arves? Hva er et hjemland? Hva vil det si å være i eksil? Hvordan opplever vi vår iboende kulturelle arv i hverdagen? Spiller det noen rolle om man er første, annen eller tredje generasjon i eksil?

HJEMME ER Å FINNE LIKE MYE I STRUPEN SOM I ARKITEKTUREN[2]

Symbolene er flertydige: granateplet og vannmelonen symboliserer blant annet hjemlengsel i diasporaen, mens uglene gir assosiasjoner til den landsbyen Adwan-familien kommer fra, hvor den opptrer i lokale fortellinger. Uglen symboliserer natt, drøm og mareritt. Månen er et symbol på kvinnelig skjønnhet og fruktbarhet, i tillegg peker den mot de stille øyeblikkene som kan oppstå nattestid, hvor tiden er uberørt av gårsdagen. Også oliventrær og duer er ladede symboler i palestinsk kultur, mens epleblomster og fjordlandskap står for den norske kulturen og danner bakteppet for den boble-tilværelsen som kjennetegner diasporaen. Sammen viser symbolene og vuggesangene til den landflyktiges gradvise tap av språk og det å tilegne seg et nytt språk som ikke er ens morsmål, de peker mot det å befinne seg i en evig tilstand av oversettelse, hvor man både viderefører sin kulturelle verdiarv og samtidig tilpasser seg og tar inn den nye kulturen.

Palestinere blir stadig fortalt at de egentlig ikke eksisterer. Det er bare som flyktninger, som terrorister, som ofre – kort sagt, som alt annet enn palestinere – at de har eksistens, en eksistens som gjennomskjæres av trusler, fordommer, sorg og usikkerhet. Edward Said har skrevet: «Eksilet er en alvorlig og ubehagelig opplevelse. Mennesker støtes ut, forvises og rives bort fra hjemstedet. Tradisjonelt var dette ansett som den verste av alle skjebner.»[3]  Eksilet er utstøtelse, flyktighet, tap. Det er en permanent tilstand, noe du aldri kommer over. Said sammenligner det med utdrivelsen fra Paradis. Samtidig er eksilet en dobbel erfaring som gjøres flertydig og kompleks av fortidige og nåtidige opplevelser, det innebærer at upresise minner om et sted smyger seg inn i minnene fra et annet, og sendes videre fra generasjon til generasjon. I eksilet bæres identiteten og opplevelsene fra det nye landet sammen med en kollektiv visjon om hjemlandet som truer med å gå tapt. Et menneske eller et folk som rives løs fra røttene sine, vil visne og dø på samme måte som en plante ifølge Simone Weil. Røtter er en åndelig nødvendighet og en grunnleggende menneskerett.[4] Palestinerne føler at landet og folket deres ikke burde bli utslettet og glemt, at de bør fortsette å kjempe og strebe etter noe som kan bringe dem ut fra denne kjeden av katastrofer. Landet hennes er som en kappe brodert med nåler av nattemørke og za’atar-krydder; landet hennes er når bestefar våkner opp for å plukke oliven fra lunden. Natten er stedløst til stede, et sted hvor hun kan skifte navn, enda faren hennes fikk henne til å bære byrden av sin historie, i et øyeblikk uberørt av gårsdagen, hvor hun kan føde seg selv, føde sin sønn, og velge å skrive sitt navn med vertikale bokstaver.

det regner & du ble født før det | du ble født i kroppen din | bare sånn | ingen avsanner disse områdene tvunget til å bære bokstaver & bokstavene forfalt | i en verden med færre spedbarn ble du født | kjære OPPRØRSKE KOSMOLOGI | jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en bærer av det nasjonale | febrilsk & innlagt | bølgende slik | vi strevde hardt for å bli fruktbare og grøderike[5]

     

[1] Mahmoud Darwish, How Many Times Shall Things Be Over? Why did you leave the horse alone? (London: Hesperus Press, 2014), s. 25.

[2] Nathalie Khankan, Quiet Orient Riot (Oakland: Omnidawn, 2020), s. 65.

[3] Edward Said, «The Voice of a Palestinian in Exile», Third Text, årg. 2 (1988), s. 39–50.

[4] Simone Weil, The Need for Roots (London og New York: Routledge, 2009).

[5] Nathalie Khankan, Quiet Orient Riot, s. 67.

Oversatt av til norsk av Ika Kaminka    


Utstillinger

Nora Adwan – Sang i et fremmed land

Sang i et fremmed land er et nytt bestillingsverk av kunstneren Nora Adwan, laget spesielt til Astrup Fearnley Museet.