Hans Rasmus Astrup, museets grunnlegger, begynte å kjøpe kunst på 1960-tallet, og helt fra starten av bygget han opp en samling der det var kunstnerskapene som stod i sentrum snarere enn historiske perioder og stiler. Ved hans bortgang i 2021 bestod Astrup Fearnley-samlingen av mer enn 1500 verk, og den blir stadig utvidet med nye innkjøp. Verkene som vises i utstillingen gir et innblikk i en av Nordens mest omfattende samlinger av internasjonal samtidskunst og viser Hans Rasmus Astrups unike bidrag til norsk kunstoffentlighet.

1990-tallet danner et kunsthistorisk omdreiningspunkt i Astrup Fearnley-samlingen. Museet åpnet i 1993, og mange av verkene er laget i og rundt dette tiåret. Flere av kunstnerne fikk sitt gjennombrudd på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, blant andre Matthew Barney, Paul Chan, Trisha Donnelly, Nicole Eisenman, Ida Ekblad, Félix González-Torres, Rachel Harrison, Damien Hirst, Jeff Koons, Glenn Ligon, Sigmar Polke, Cindy Sherman, Børre Sæthre og Wolfgang Tillmans.

Astrup Fearnley Museet har siden starten vært konsentrert om den til enhver tid kontemporære kunsten, gjennom å følge aktive og aktuelle kunstnerskap fremfor en tilbakeskuende kanonisering av verk fra kunsthistorien. Likevel kan man se at samlingen også gjenspeiler samtidskunsten som periode. Startpunktet for denne epoken tidfestes av noen til 1960-tallet, med oppløsningen av etablerte verkskategorier som maleri og skulptur, til fordel for det idébaserte, flyktige eller performative. Andre oppsummerer samtidskunstens epoke som den internasjonale kunsten etter ca. 1990. Astrup Fearnley-samlingen har hele veien navigert i sin egen samtid, og i dag rommer den sentrale diskurser, tendenser og enkeltverk som med tiden har blitt definerende for denne perioden. I tillegg har museet, med sin geografiske plassering i Norge, naturlig viet norske og nordiske kunstnere en stor plass i fortellingen om den internasjonale samtidskunsten.

I samlingen finner man eksempler på 1970-tallets konseptualisme og institusjonskritikk, 1980-tallets lekne postmodernisme og 2000-tallets norske nykonseptualisme. Fotografiets sterke posisjon gjennom hele denne perioden er en annen rød tråd, i tillegg til utbredelsen av film- og videokunst. Installasjonskunstens gjennombrudd som sjanger kan også knyttes til 1990-tallet – etter at 80-tallets kollaps i kunstmarkedet førte til en fornyet interesse for konseptuell kunst, temporære installasjoner og performance. Samtidig er også maleriet tungt representert, og viser hvordan både abstrakt og figurativt maleri har holdt stand, mens en tiltakende konseptuell tilnærming til maleriet har bidratt til å opprettholde mediets relevans.

Kategoriseringer og gruppering av kunstverk i henhold til ulike medier og uttrykk, er likevel mindre viktig enn å fokusere på samlingens sterke kunstnerskap, og det enkelte kunstverkets
innhold og tematikk. Det sanselige og det kroppslige er tydelig til stede gjennom psykologisk ladede kunstverk med en ofte mørk undertone. På den andre siden er også humoristiske og intellektuelt utfordrende kunstverk til stede i stort monn. Flere verk i utstillingen omhandler personlig og kollektiv identitet, med spørsmål omkring kjønn, seksualitet, etnisitet og kulturell tilhørighet.

Presentasjonen av verk fra Astrup Fearnley-samlingen er ikke strengt organisert, hverken kronologisk eller tematisk. Snarere kan man si at den forsøker å gjenspeile samlingens heterogene natur med sin organiske oppbygging. Hvert rom gir plass for enkeltverk og inviterer til møtepunkter på tvers av generasjoner, nasjonaliteter, medier og uttrykk. Slektskap og affiniteter oppstår mellom ulike kunstnere. Ved å stole på kunstverkenes autonomi i slike sammenstillinger, uten krav om å skulle formidle én kunsthistorisk fortelling eller overordnet tematisk ramme, oppstår en pluralitet og porøsitet; mellom verkene, og gjennom presentasjonene av dem. 

Med utgangspunkt i grunnlaget som ble lagt allerede på slutten av 1960-tallet, og ved å følge utviklingen av Astrup Fearnley-samlingens profil, erfarer man at mange av verkene som ble laget og innkjøpt tidlig i museets historie fremstår minst like relevante i dag. Det viser at det finnes en tidløs nerve i samtidskunst. Verk som er laget med utgangspunkt i en spesifikk historisk situasjon får en fornyet aktualitet i lys av vår tids estetiske, sosiale og politiske kontekst.

Astrup Fearnley Museet har siden etableringen vært sentral i utviklingen av samtidskunsten i Norge og Norden. Museet er i dag en uavhengig institusjon med en offentlig rolle, og drives etter samme modell som flere sammenlignbare internasjonale museer, som alle har startet som private initiativer. I norsk sammenheng har museet en viktig institusjonell posisjon som et samlende museum viet kunsten som lages i dag. Slik bidrar institusjonen både til å bevare dagens kunstproduksjon for ettertiden, og til en videreutvikling av kunstfeltet gjennom sitt temporære program.

Da Hans Rasmus Astrup gikk bort, ble både hans kapital og samling generøst donert til den ideelle Stiftelsen Hans Rasmus Astrup, som nå driver museet. Med dette står museet rustet til å fortsette det arbeidet som Astrup initierte, og å videreutvikle institusjonen som en inkluderende møteplass mellom kunst og mennesker.

            «Det er viktig at kunsten ikke blir lukket inne.
Den må vises og oppleves. Vi må lære av den.»
– Hans Rasmus Astrup

---

Astrup Fearnley Museet er et av Nordens fremste museer for samtidskunst. Museet forvalter den omfattende Astrup Fearnley-samlingen og presenterer skiftende utstillinger både med verk fra samlingen og nye produksjoner av kunstnere fra hele verden. Museet ble etablert i 1993 av Hans Rasmus Astrup og er i dag en ideell stiftelse.