Zweistromland – the High Priestess
Anselm Kiefer
eier: Stiftelsen Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup For questions about the work, contact: robin@gagosian.com Tekst om verket: Anselm Kiefer (1945, Tyskland) Den tyske kunstneren Anselm Kiefer regnes som en av de viktigste kunstnerne i sin generasjon. Kiefer arbeider både med malerier, collager, fotografier, bøker og skulpturer, og han benytter seg ofte av symbolsk ladede og ukonvensjonelle materialer som sand, aske, leire og bly. Gjennom hele sitt kunstnerskap har Kiefer arbeidet med bøker. På 1980-tallet startet han å arbeide med materialet bly og idéen om boken som kunnskapsbeholder og tidskapsel. Mot slutten av 80-tallet begynte han å samle blybøkene i store hyller, som i et bibliotek, slik som i verket Zweistromland/The High Priestess (1986-89) – hvor både det tematiske og materielle i Kiefers kunstnerskap kommer til uttrykk i et monumentalt verk. Nesten 200 blybøker er plassert i to enorme bokhyller av stål, adskilt av en fire meter høy glassplate og med et spindelvev av kobbertråder som vikler seg over verket. Hver bok er unik og veier mellom 100 og 300 kilo. Med hver sitt skilt er de to hyllene navngitt som henholdsvis Euphrat og Tigris, elver i nåtidens Irak. På hver ytterkant av bokhyllen henger et reagensrør med vann som metaforisk representerer de to elvene. Også den første delen av bokhyllens tittel Zweistromland – «landet mellom to floder» – viser til disse to elevene som utgjorde grensene for oldtidens Mesopotamia. Mesopotamia var en av sivilisasjonens første arnesteder og kulturens vugge – det var også her noen av den vestlige sivilisasjonens første bøker ble produsert av leire. Den andre delen av tittelen, The High Priestess, eller yppersteprestinnen, er på sin side en betegnelse fra tarot. Tarotkortet «Yppersteprestinnen» viser en sittende kvinneskikkelse som holder en bok. Hun representerer den personifiserte viten, en skjult og mystisk kunnskap som ikke er målbar, men intuitiv. Bøker er teknologi for å bevare kunnskap, og de lover å huske for oss. Men Kiefers bøker er tvetydige, da de på samme tid bevarer og skjuler det de måtte ha av informasjon. Selv om man skulle kunne åpne bøkene og bla dem, gjør størrelsen og tyngde dette til en umulighet. Mens noen av bøkene er tomme, inneholder andre manipulerte fotografier i sort/hvitt som viser utsnitt av jordens overflate. Alle fotografiene er mennesketomme, men viser spor etter menneskelig aktivitet. I tillegg bærer flere av bøkene symbolsk ladet materie i seg, som leire, sand, erter og hår. Brent leire er skapt av livets bestanddeler – jord, luft, ild og vann – og kan knyttes til alkymien, en tilbakevendende referanse i Kiefers kunst. Erter kan i teorien spire, og gi et symbolsk håp om vekst i fremtiden. Her er de imidlertid innkapslet i blyet som en uleselig blindeskrift. Hår gir kroppslige assosiasjoner og sett i lys av Kiefers referanser til det tyske etterkrigstidstraumet, kan det sorte, menneskeløse håret også peke mot jødenes skjebne i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Glassplaten som deler hyllen i to har også blitt lest som en metafor for todelingen av landet, og øst/vest-tematikken som var høyst gjeldende i verkets tilblivelsesår (1986-89). De askegrå bøkene virker å ha blitt utsatt for vær, vind og kjemiske prosesser. Det visuelle inntrykket av bokhyllen er fremfor alt av forvitring, ødeleggelse og forgjengelighet. Paradoksalt nok viser Kiefer oss forgjengeligheten gjennom et metall som er sterkt nok til å tåle radioaktiv stråling. Dette tvetydige materiale kan både beskytte, samtidig som det er giftig og dermed truende. Det gigantiske biblioteket forteller om uoverskuelig akkumulert viten og kan leses som en metafor for den tunge byrden fra vår fortid. Kiefer har selv ønsket at maleriet Barren Landscape (1987-89) skal henge i nærheten av bokhyllen, da det i bokhyllen finnes et luftfotografi av byen vi ser i maleriet. Fra et stupende luftperspektiv trekkes blikket nedover i avgrunnen mellom de høye bygningene. Den dominerende, bølgende fasaden på bygget til venstre i bildet, kan vi gjenkjenne som Copam Building i São Paulo, Brasil – et bygg tegnet av den modernistiske arkitekten Oscar Niemeyer. Niemeyer var arkitekten som planla Brasilia, et utopisk prosjekt der en hovedstad skulle bygges fra ingenting av. Byen skulle være modernismens flaggskip i en tid der troen på teknologi og fremskritt regjerte. Bygningen i maleriet fremstår som et symbol på modernismens feilslåtte prosjekt, her er utopien er erstattet av dystopi. Det representerer industrisamfunnets råhet og fremmedgjøring, i en av verdens største og mest forurensede byer. Symboler for død, selvmord, forvitring og katastrofe preger verket. Nederst langs billedkanten velter en bølge av bly innover lerretet og truer med å sluke opp byen. Fra toppen av bildet svinger bøddelens rep over byen og forsterker inntrykket av død og undergang. I bildets nedre, høyre del står navnet «Lilith» innrisset i overflaten. I den kabbalistiske tradisjon, som Kiefer ofte refererer til i sin kunst, er Lilith en kvinnelig nattdemon som lever i forlatte ruiner. Hun representerer kaos og destruktive krefter, og forsterker assosiasjonene i maleriet til den moderne byen som en undergangen ruin. Inntrykket av katastrofe og oppløsning understrekes av Kiefers stofflige behandling av malerioverflaten med brennmerker og forkulling, samt rester av organiske stoffer som hår og aske. Kiefers materialitet er som så ofte tvetydig med bruken av ild og vann, materialer som på samme tid er både er livgivende og destruktive. Også i maleriet Ladder to the sky (1991) ser vi inn i et dystopisk billedrom der man i bakgrunnen så vidt kan gjenkjenne interiøret fra rikskanselleriet i Berlin, overdekket av leire, bly og aske som sprer seg ut over den komplekse billedflaten. Over dette flyter tråder, hår, bånd og potteskår, langs venstre side strekker det seg et flådd slangeskinn og midt på maleriet henger flere askebestrødde kjortler ned over lerretet. Askeklær er typisk for det gamle jødiske klageritualet og disse mennesketomme klærne trekker dermed assosiasjonene til konsentrasjonsleirene og Holocaust. På den største kjortelen står det skrevet Binah, Kether, Chocma – navn som representerer den øverste triaden av Sefiroth, Guds attributter fra Kabbala-tradisjonen, som Gud manifesterer seg gjennom. Bildets tittel, Himmelstigen, refererer til en fremstilling i Bibelen om Jakobs drøm der Gud taler fra en himmelstige hvor engler stiger opp og ned. Engler representeres ofte av slanger, og lik disse er de tvetydige skapninger som finnes i både den gode og den onde sfære. Slangen maner også frem flertallige assosiasjoner. I Bibelen markerte slangen overgangen fra paradiset til vår jordiske tilstand. Slangen som biter seg selv i halen er også et symbol på den evige gjenkomst, og slangens tomme skinn kan også være et bilde på reinkarnasjon. I den norrøne mytologi er Midgardsormen symbolet for urhavet som omgir vår kjente jord. Kiefer omfavner altså symboler og referanser fra ulike kulturer og århundrer ved å berøre temaer fra jødisk mystisisme, Bibelen, den norrøne Edda, den tyske historien og Holocaust i dette monumentale maleriet som oppviser både de materielle og innholdsmessige beskjeftigelsene i Kiefers kunstnerskap. Therese Möllenhoff
