Untitled
Lizzi Bougatsos
Bougatsos bruker ofte materialer fra gata i New York eller fra reiser, og hun bruker materialet hun finner til å resirkulere og vri på kulturelle symbolers betydning. Nettopp denne teknikken ser vi i verket Untitled (2007). Verket er en del av en serie med arbeider hvor Lizzi Bougatsos har tatt utgangspunkt i funnede reklameplakater. Bildene av vakre, smilende mennesker endres med Bougatsos’ små forskyvninger. Bildet Untitled viser en plakat med en vakker ung dame som viser oss sitt mørke, glansfulle hår. Fargene i bildet er falmet og delvis skjult bak billedrammen ser vi logoen til Wella, et kjent shampomerke. Bildet kan kanskje ha hengt som en reklameplakat i vinduet hos en frisør eller i en butikk. På de perfekte, hvite tennene til reklamemodellen på plakaten, har Bougatsos festet små klosser, deretter har hun dratt en tynn ståltråd mellom klossene og på den måten gitt henne tannregulering! Tannreguleringen har blitt et fast innslag i de fleste skoleungdommers hverdag. Selv om det kan være medisinske årsaker til å få tannregulering, blir den svært ofte montert av kosmetiske grunner. I et samfunn hvor andre skjønnhetsoperasjoner og endringer av utseende er omdiskutert, synes de fleste det er greit med denne skjønnhetsfremmende installasjonen for å endre på tannstillingen. Ved å innføre dette elementet på den ellers tilsynelatende perfekte reklamemodellen, stiller Lizzi Bougatsos spørsmål ved vår oppfattelse av skjønnhet og perfeksjon. Jenta i shamporeklamen kan minne om hovedpersonen i den amerikanske TV-serien ‘Ugly Betty’: jenta som på grunn av briller og tannregulering ikke svarer til kravet om perfekt ytre skjønnhet i dagens samfunn. Samtidig finnes det et subkulturelt fenomen i rappe-kulturen, hvor rappere går med tannregulering fordi det fremkaller en viss status. Ved hjelp av gullbelagte tannreguleringer kan man fremvise rikdom og velstand. Også tannreguleringen er underlagt moteverdenen og kan i dag fås i flere varianter og farger, tilpasset ens egen stil. Bougatsos’ teknikk minner om de klassiske appropriasjonskunstnerne fra 1980- og 90-tallet. Slik som Richard Prince brukte eksisterende reklamefotografier i sine arbeider, henter også Bougatsos sitt bilde fra reklamen. Men hun gjør en viktig endring når hun tilfører et fiktivt element fra skjønnhetsindustrien. Resultatet er et på samme tid humoristisk og kritisk blikk på dagens skjønnhetsorden og reklameverden.