Material Shifts
13. nov. 2026 – 28. feb. 2027
En stor internasjonal gruppeutstilling som undersøker skulptur som en form for oversettelse.
Olga Balema, Katinka Bock, Ludovica Carbotta, Rhea Dillon, Miho Dohi, Vincent Fecteau, Ane Mette Hol, Brad Kronz, Jean-Luc Moulène, Germain Ngoma, Kaare Ruud, Stein Rønning, Diane Simpson, Dima Srouji, Mungo Thomson
Tradisjonelt oppfatter vi skulptur som en definert gjenstand, laget i et solid materiale, frosset i tid og rom. Samtidig har skulpturelle praksiser alltid rommet ulike former for materialforskyvninger; fra støpeform til avstøpning, fra skisse til tredimensjonal form, eller fra idé til objekt.
Verkene i utstillingen fremhever skulpturens overgangsstadier, med konseptuelt orienterte arbeider, håndverksbaserte materialutforskninger, installasjoner som aktiverer rommene og eksisterende gjenstander som har fått ny funksjon som kunst.
Translation is about differentness. A way of coping with, and ameliorating, and yes, denying difference. — Susan Sontag, “On Being Translated” (1995)
Gjennom begrepet «oversettelse» forbindes praksiser som alle er distinkte og ofte helt særegne. Kunstnerne beveger seg mellom ulike medier og formuttrykk, og skaper passasjer på tvers av former, materialer og språk. For noen består oversettelsen i en type transformasjon – en gjenskapning av en ting til noe materielt eller konseptuelt annerledes. For andre handler det i større grad om en subtil overgang, et tonalt skifte fra et tankemønster til et annet – en omlegging.
Ordet oversettelse forbindes vanligvis med språk. Men begrepet kan også bety omdanning av en ting i et annet medium eller form, eller det å tilpasse tingen til et annet system, en annen kontekst eller bruk. Denne handlingen – å løfte noe ut fra sitt opphav for å gi det ny form – er grunnleggende for skulptur som kunstform; fra klassisk gresk skulptur som fremstilte myk hud i hard stein, til readymadens rekontekstualisering av vanlige gjenstander som kunst.
Kunstnerne i Material Shifts utfører en rekke slike oversettelser, ofte gjennom presise og oppfinnsomme utvekslinger mellom kategorier – som det å bevege seg fra todimensjonal til tredimensjonal form, fra flyktig til bestandig, eller fysisk materialisere ideer som tidligere ikke har eksistert i noen form eller fasong.
På denne måten viser verkene hvordan skulptur, og det skulpturelle fortsatt er relevante som kunstneriske kategorier. Uten å vende tilbake til modernistisk forestilling om «ren» mediespesifisitet, forholder de seg likevel til en forståelse av skulptur som skiller seg fra både installasjonskunst og objektet – to begreper som oftere brukes i samtidskunsten.
Mens innføringen av funne gjenstander i kunstens sfære har åpnet for en kompleks studie av ordinære objekter og ting gjennom et kunstnerisk blikk, synes verkene i denne utstillingen å definere seg ved å være forskjellige fra, eller på en eller annen måte noe annet enn, hverdagsobjekter. Uansett hvor mye de ligner på, eller referer til, gjenstander fra dagliglivet, fremstår de som oversatte: holdt på avstand fra sitt utgangsmateriale.
Kuratert av Owen Martin og Steinar Sekkingstad
Om kunstnerne i utstillingen
Ved å tilrettelegge for en lesning basert på forskjellighet, søker ikke utstillingen å definere eller kategorisere samtidsskulpturen ved å gruppere arbeidene i bestemte kategorier, eller etter likhetsprinsipper. Snarere er den organisert som en vandring gjennom utstillingsrommene, der verkene inntar ulike posisjoner på et spekter mellom skulpturen selv og dens orientering mot verden: fra direkte koblinger til mer tvetydige eller impliserte referanser.
Jean-Luc Moulènes objekter drar veksler på fysikk, matematikk, økonomi, språk, industrielle prosesser og kroppen. I arbeidene transformerer han ideer og abstrakte systemer til håndgripelige former samtidig som hvert materiale beholder sine særegne egenskaper. Glass, bronse, stein eller digitalt genererte former er derfor ikke nøytrale bærere, men aktive deltakere i oversettelsesprosessen. Stein Rønnings skulpturer og fotografiske trykk trer frem gjennom subtile overganger fra én utgave til den neste: Fotografier forkledd som malte overflater og skulpturer «fremkalt» som fotografier – gjennom suksessive versjoner frembrakt ved hjelp av både analoge og digitale verktøy.
Arkitektur, hjemlige interiører og kasserte hverdagsobjekter danner utgangspunkt for andre arbeider: Diane Simpson henter elementer fra klær, møbler, bruksgjenstander og arkitektur, som hun oversetter til skjematiske tegninger og stramt konstruerte skulpturer som undersøker forholdet mellom to- og tredimensjonalt rom. Katinka Bock arbeider med lite prangende, naturlige materialer som terrakotta, tre, gips, keramikk, lær og tekstil, ofte med en tilknytning til funne gjenstander der de brukte materialene antyder betydninger utover deres rene materialitet. Ludovica Carbotta utforsker urbane rom og måtene mennesker knytter seg til miljøene de bor i. Gjennom det hun kaller fiktiv stedsspesifisitet behandler hun forestilte eller fiksjonspregede steder som former for kunnskap. Germain Ngoma bruker utrangerte og funne materialer formet av globalt forbruk. I serien Containers and Repetitions of Variable Forms (1996/2026) blir emballasje av isopor brukt til både støpeform og sokkel, og bestemmer de formale egenskapene til nye avstøpninger, samtidig som de nye formene bærer med seg spor av emballasjens opprinnelige funksjon.
Ane Mette Hol og Mungo Thomson løfter frem den medierte skulpturen, og det omskiftelige forholdet mellom original og reproduksjon. Hols tredimensjonale tegninger fremstår til forveksling lik industrielt produserte gjenstander, men er i virkeligheten møysommelig håndtegnet. I Drawing Literature (2020) og Drawing Internet (2025) legger hun til enda et lag ved å tegne reproduksjoner av sine egne verk på nytt, basert på gjengivelser i bøker og på nett. Thomsons Snowman-serie (2022/2023) omskaper transportesker i papp til bronsemonumenter, mens filmen Sideways Thought (2020–22), viet Auguste Rodin, undersøker hvordan billedhuggerens kunstnerskap fremtrer på trykk. Ved å re-fotografere dokumentasjon fra omkring femti kunstkataloger, bringer han de statiske skulpturene til liv gjennom stop motion animasjonsfilm.
Andre steder i utstillingen er ladede geografier og ofte voldelige historier nedfelt i objekter og materialer. Dima Sroujis research-baserte praksis er forankret i materielle og immaterielle levninger og minner fra Palestina og det videre Middelhavsområdet. Arbeidene er laget med utgangspunkt i håndverkstradisjoner i glass, stein, leire og perlemor, og fremstilt i samarbeid med lokale håndverkere og arkeologer. Rhea Dillon forholder seg til oversettelse både som en prosaisk og litterær prosess. I hennes arbeider er gjenstandene ikke funnet, men snarere innhentet eller lokalisert. Tingene synliggjør erfaringer knyttet til en svart karibisk diaspora uten å representere dem direkte. I skulpturene blir materialer som sapele-mahogni, slipt krystall, og anti-klatre-maling bærere av et komplekst meningsinnhold gjennom latente assosiasjoner.
I verkene til Brad Kronz og Kaare Ruud dekonstrueres hverdagslige omgivelser, og grensene mellom det personlige og kulturelle viskes ut. Kronz undersøker overflater og skjulte strukturer i omgivelsene, og spør når et objekt eller et kulturprodukt overskrider sin funksjonelle identitet. Ruuds skulpturelle intervensjoner transformerer på en lignende måte trivielle materialer gjennom ukonvensjonell bruk. Funksjonelle gjenstander får uvante kvaliteter, ofte ladet med referanser til kunstnerens egen biografi.
Vincent Fecteau, Miho Dohi og Olga Balema holder slike referanser skjult, eller tilsynelatende helt fraværende, slik at arbeidene kan tre frem som selvstendige objekter som inntar rommet på egne premisser. Fecteaus abstrakte skulpturer, laget av ordinære materialer som papp, pappmasjé og maling, kan vekke assosiasjoner, men unndrar seg en entydig betydning. Dohis objekter (buttai) danner kompakte konstellasjoner av former og overflater, laget med garn, ståltråd, tekstil, blikk, maling og tape i beskjedne formater. Balema viderefører denne konseptuelle åpenheten gjennom ustabile, nærmest flytende, ubundne og transparente skulpturer som går i dialog med utstillingsarkitekturen.
